Småbarns-tante

Her en helg hadde jeg besøk av min nevø på 1 år. Han er verdens blideste, vakreste gutt(jeg er vel bare litt over middels innhabil). Han kom sent lørdag ettermiddag, så det var bare tid til et par runder mellom stua og kjøkkenet før leggetid.

Det er viktig å sjekke hva pus spiser, og hva det er som ser ut som en sandkasse. Med tante halsende etter for å rydde unna veien alt som ikke skal inn i barnemunn, og lukke dører så han ikke kan prøve trappa hverken opp eller ned. Ikke hadde tanten glemt teknikken med å lure kveldsmat i pjokken, eller få han til å ligge stille på spisebordet for rein bleie. Det er bare å snurre rundt på taklampa, det er ganske fasinerende.

Og snill gutt som han er la han seg pent for å sove etter et par godnattsanger. Så tanten går fornøyd ned i stua og tenker at det er ingen sak i verden å være barnepike med en så snill gutt.
Men hvor lenge var Adam i paradis? Det gikk kun to timer så var det slutt på sovingen og da hjalp det ikke hvor mye tante sang og vugga, sove det skulle'n ikke.

Da var det bare å bite i det sure eple å ta han med ned i stua igjen og der satt han godt sammen med onkel og halvsov å så på tv. Det er lov når man er barnevakt :o) Det ble en noe sen kveld og lite søvn den natten, men det er greit når man kan levere barnet tilbake dagen etter.
Det er en fornøyelse å være tante og nå er det ikke lenge før han kommer på overnattingsbesøk igjen, for han skal bli storebror. Det gleder vi oss veldig til...........

Hei å hå

Jeg fikk en tilbakemelding på jobben denne uka om at jeg ikke hadde skrevet noe om 17. mai. Jeg skrev jo den 16, og syns jo at jeg behøvde jo ikke gjenta meg selv, men jeg har jo ikke når sant skal sies skrevet om hvordan jeg opplevde 17. mai.

Vel nå er jeg vel istand til å skrive om det. Idag går jeg på normal måte ned trapper og jeg ser ikke lenger ut som jeg er 95(i ganglaget).

Været var jo kjempeflott, og det er den fineste dagen jeg vet. Marsjeringen på morgenen gikk som vanlig. Ikke som pleier var tilstede langs ruta iår, men de fleste var der. Noen ferdig påkledd og fulgte etter oss ned til merket, mens andrevar halveis både i kaffekopp og bunadspåkledning. Men det er hyggelig at de titter frem å vinker uansett hvor langt de har kommet i morgenritualet, kl 8 salutten er tross alt ikke fyrt av ennå.

Det store spørsmålet hvert år når vi kommer ned til kransepåleggingen er; hvor mange er klokka? Rekker vi fram i tide? Salutten fyres av klokka 0800 og da er det narsjonalsanger og mineord om de 3 fra stedet, som falt i krigen.

Etter dette fikk vi en god frokost på lokalet, for deretter å ile avgårde til barnetoget. Det var artig iår for vi var en stor trommegruppe på 3(har ikke vært så mange på bortimot 20 år) så vi tok i og sørget for at vi ble hørt. Veldig artig, men ble en smule døv etterhvert.

Tradisjon tro i vår familie, samlet jeg opp avkommet ved endestajonen og vi gikk i samlet tropp for å bli plukket opp av far. Tid for dagens første is og brus, deretter hjem for å løse litt på uniforma, dytte inn noen pølser og slenge beina høyt en times tid mens siste rest av barnetoget i Oslo sees på tv. Da setter vi pris på at vi ikke bor i en så stor by og må gå i et så langt 17. mai tog.
Jeg fikk prøvd meg den gang jeg var russ. Som bærumsruss var vi endel av russetoget i Oslo, og gud hjelpe meg det var langt å gå. Ikke spør meg om ruta, men vi endte på rådhusplassen. Så slitne at resten er blackout(mulig det også hadde noe med tilstanden på gjøre).

Tilbake til nåtiden og årets 17. mai. Det er tradisjon her i bydelen at kl 1500 er det nytt tog, hvor skolekorpset og bydelsens voksenkorps starter i hver sin ende av bydelen og møtes på midten, i lunden. Og siden skolekorpset manglet fanebærer ble det mitt lodd iår. Artig det også, prøve noe nytt. Jeg har nemmlig aldri bært fane før. Det er ikke så tungt som det kan se ut som, men noe ustyrelig, spesielt dersom det blåser. På veien kom jeg plutselig på at vi pleier å stoppe ved gamlehjemmet og spille nasjonalsangen og en marsj. Det er flott, men det trengs en dirigent til nasjonalsangen, og det har vi ikke på innerlomma 17. mai. Så da ble det mitt lodd, og jeg husket at jeg hadde gjort det ifjor også, men ikke siden. Nå er det ikke veldig skummelt å dirigere disse små, men det er veeeeeeldig mange andre som ser på.
Så på med det kule ansiktet og kjør på.

Vel fremme i lunden er det bare å få i seg noe å drikke og stille seg opp på den aktiviteten som vi er plassert på. Her er det bamsebod, ringkast(på 1 1/2 litersbrusflasker), lykkehjul, kaker/vaffler, kaffe, pølser og brus. Dette er det skolekorpset står for, i tillegg har 4. klasse ved skolen noen leker og loddsalg.
Jeg er så heldig at jeg står ved lykkehjulet. Her stiller barna seg i kø, mens det rigges opp og det står fremdeles kø når de andre boder begynner å pakke sammen. Dette er som sagt et lykkehjul, skiven er delt opp i "kakebiter" hvor det på noen få står 1. , 2. og 3. premie. Det koster 5 kr. pr snurr og du får de premier du kan samle opp. Dersom du har mer hell i kjærlighet enn spill, har vi også trøstepremier.
Så der er jeg plassert, sammen med 4 andre så vi tar en tørn hver. Jeg ble stående en god stund på slutten og ble mer og mer kvalm og det var ikke av isspising, men å følge med på hva hjulet stoppet på. Det var godt at det ikke gikk sirkler innenfra og utover så jeg havnet i dyp transe...

Vel etter å ha ryddet noe, pakket med meg barn, faner og flagg i bilen satte vi nesa hjemmover mot sofaen, og det tok ikke mange minuttenene før øya krysset seg og haka smalt mot brystkassa. Men kjempefornøyd, det ere dette som er 17.mai

Mandag kunne jeg nesten ikke gå, har ikke kjent slik smerte i leggmusklene på lenge(kansje siden sist 17. mai). Men jeg var så optimist at jeg puttet treningstøy i bilen og tenkte at dette spinner vi av oss i ettermiddag. Det ble ikke slik, jeg måtte nesten rygge ned trappa for å komme hjem så det ble sofaen istedet. Men nå verker det ikke lenger og det er bra, for jeg hadde tenkt å være husmor denne helga.

Hei igjen

Nå har det jammen gått en uke siden sist jeg skrev noe her. Det er veldig beklagelig, men hverdagen går unna så det holder. Og imorgen er det 17. mai så det har jo vært noe forberedelser til det. Jeg er jo som kjent ute i godt tid med det meste :o) Vel, det er jo ikke helt meg, så i kjent stil har det blitt mye å ordne i den siste uka. Men nå tror jeg alt er på plass. Nye sko til barna fant jeg igår og nå har jeg bare igjen å bake et par kaker og prøve min egen uniform.
Jeg vet ikke om jeg skal skryte på meg å bake denne gangen. Tror nok Tolo bakeri i Hokksund skal få æren for årets kaker fra meg :o)

Jeg må si jeg gleder meg til imorgen. Det er kun 1 dag i året jeg liker å marsjere på og det er selvfølgelig 17. mai. Resten av året kan jeg godt avstå fra denne aktiviteten. Men imorgen skal vi gå med glede.
Dagen starter grytidlig. Vi er tre som skal inn i uniform og ut av døra kl 0640. Så jeg har flaggheising på verandaen kl 0630. Barna marsjerer avsted kl 0700 og da reiser jeg til mitt oppmøtested, hvor vi går fra kl 0730.
Frokosten får vi servert i de respektive øvingslokaler etter offisiell flaggheising og kranspåleggelse. Så er det barnetoget. Og med fint vær er det kjempehyggelig. Siden jeg har vært litt taktisk å spiller stortromme i gata (saxofonen får hvile 17. mai), ser jeg og får hilst på mange kjente underveis. Helt konge.

Etter at far nå har plukket oss opp er det tid for is, pølser og en strekk på sofaen i heimen før vi skal ut å gå igjen. Denne gangen er det arrangement i lunden på Åskollen, og det er veldig trivelig. Det er her kakene kommer inn. Arrangementet er det 4. klasse på skolen og Åskollen skolekorps som står for. Og her er det sekkeløp, lykkehjul, rinkast og salg av vaffler, kaker, pølser og is med tilhørende drikke.
Så når dette arrangementet er ferdig, er vi det også. Da er det hjem og duppe litt på sofaen før senga kaller.

Dette er vår 17 mai og det er kjempe hyggelig. Jeg gleder meg :o)

Risikosport

Idag har jeg drevet risikosport.
Vi har vært ute på marsjøvelse med skolemusikken, og det er nok mer farlig enn man skulle tro. Det å gå å spille på en gang kan være farlig for både tenner og bein. Det er fort gjort å tråkke ned i et hull eller lignende, noe som både ser utrolig komisk ut foruten å kunne forårsake et vrikket ben eller utslåtte tenner. Nå har jeg tilgode å se en ungdom med gebiss fordi de har spilt i korps, men jeg har sett en liten kar med en stortromme tråkke i et hull han ikke kunne se, mistet balansen og landet med tromma først og rullet en halv runde før hode stoppet rundansen.

Jeg har ikke selv spilt i dag, men gått med skolekorpset. Og det er som sagt ikke helt ufarlig selv om man ikke spiller.
Vi travet idag bort etter veien mot gamlehjemmet og vi er ikke flere enn at vi kunne klare oss med en fil, vi trengte ikke breie oss i hele gatebredden.
Jo takk som byr, det var ikke det granne greit, for jammen skulle bilene absolutt kjøre forbi , og det i god fart.
Da fant vi det best å breie seg litt likevel, slik at bilene måtte kjøre bak oss det lille stykket vi skulle gå på "hovedveien". Det var jo ikke akkurat E18 vi gikk på, så vi tenkte det var vel greit. Og det er jo stort sett folk fra nærmiljøet som kjører der, så en skulle tro de satte pris på at vi øver til 17. mai , så den store dagen blir flott.

Men nei, slikt har de ikke tid til i en travel hverdag. De bare heiv seg inn på fortauet, og raste forbi. Jeg skvatt mer enn en gang over at kjerringer og unggutter la seg på gassen og lot det stå til mens de kikket oppgitt på oss voksne som gikk med "barna". Var det ikke for det at jeg skulle gå foran som et godt eksempel hadde jeg kasta "tamburstaven" etter fler enn en bil. Vi får heller søke om støtte til nye "uniformer" vi kan bruke til trening. Eller kanskje vi kan låne draktene til en eller annen ishockeyklubb som har noen til overs.

Nå føler jeg presset skikkelig

Ja nå føler jeg presset skikkelig. Jeg har ikke skrevet på noen dager, og idag fikk jeg spørsmål om det var mye for tiden, siden jeg ikke hadde skrevet noe.
Det er ikke det at jeg ikke har prøvd å lire av meg noen strofer, men det sitter liksom ikke. Men idag følte jeg presset, og det er bare slik jeg er; jeg jobber ikke best under press, jeg jobber bare under press.
Det gjelder nok dessverre det meste. Imorgen skal jeg holde excel-kurs, men har ikke helt begynt forberedelsene ennå. Nå skal det sies at jeg har holdt dette kurset endel ganger, men det er allikevel greit å kikke gjennom materialet i forkant (har en time, halvannen imorgen tidlig).

Jeg har en svigerinne som er stikk motsatt. Vi har begge et barn med fødselsdag i samme måned. Mitt den 15. og hennes den 24., altså 9 dager etter. Det samme skjer år etter år, lenge før jeg har begynt å tenke på hvordan, når og med hva dagen skal feires, har hun allerede 2 kaker ferdig i fryseren. Men jeg kommer alltid i mål, med ferske hjemmelagde kaker (og mel på pentøyet).

Jeg gikk på videregående i Sandvika, og tok 0710 toget inn. Søsteren min (den mellomste), gikk på samme skole , bare året under. Hun skulle da også selvfølgelig på samme tog. Dette tror jeg også var den eneset sammenfallende faktoren i våre morgenaktiviteter.
Vi bodde på den tiden i gangavstand fra jernbanen, og jeg som da ikke er noen utpreget morgenfugl hadde beregnet ruta, så jeg kunne sove lengst mulig og bare hive meg inn på toget rett før det forlot stasjonen. Min søster derimotmå være ute i god tid, så hun var tidlig oppe og nesten klar til å gå før jeg hadde tenkt å stå opp. Og det er greit det, bortsett far at hun hadde bestandig tenkt at vi skulle gå sammen, og da i god tid, så vi kunne stå å vente på perrongen i ti minutter før toget kom.
Du kan jo tenke deg spetakkelet som foregikk hver skapte morgen i huset vårt. Søstern maste, og jeg somla. Vi skreik og ropte til hverandre. Og det endte alltid med at min søster freste ut av døra, mens jeg leita etter klærne mine som absolutt ikke lå der de burde. Heiv de på meg og spurtet ut døra. Jeg ankom stort sett stasjonen nesten på samme tid som toget.