Til glede for sjelen......

Da har jeg vært på min første Vampkonsert, og det blir ikke siste. Det er like sikkert som banken. Det er kanskje ikke det den beste sammenligningen for tiden, men shit au.
Jeg har vært Vamp fan en god stund og månemannen er min favoritt. Den setter seg under huden, har fantastisk rytme som bare gjør deg glad. Versjonen vi fikk idag er noe av det beste jeg har hørt noensinne, med en improvisasjonsdel som feide meg helt av banen. Og selv om de har byttet vokalist, høres de fremdeles ut som Vamp.

Jeg startet dagens kulturadspredelser med en tur på kino, på ORPS. For de av dere som ikke kjenner til dette begrepet, er det laget både en serie og en film om noen ungdommer som går i korps. Jeg ble kanskje litt indignert på alle korpsmusikanters vegne. Her kan vi ta frem begrepet all reklame, er ikke god reklame. De ble fremstillt som litt vel mye dustete, men for all del en grei film. Kanskje bare jeg som leser litt vel mye i dette. Vi jobber jo med begrepet korps er gøy. Vel, vel de ga meg ihvertfall ikke den helt store musikalske opplevelsen, men til gjengjeld var det romslig med plass. Bare minstemann og meg selv som så filmen idag. 96 ledige plasser.

Jeg vet ikke om det var så mange ledige "plasser" på Union. Vi stod rimelig tett. Men selv om det var trangt om plassen, kunne jeg formelig høre og føle havet i musikken deres, jeg så formelig verdens ende under høststormene i musikken. Helt fantastisk. Og maken til dyktige og allsidige musikere.

Jeg er sikker på at jeg kunne finne mange flere superlativer, men det får være bra nå. Takk for en fantastisk kveld, skal bare hilse på månemanne en gang til før jeg legger meg....... :o)

Hva nå?

Idag vet jeg faktisk ikke hva jeg skal blogge om , men jeg føler allikevel at jeg må. Ikke for det, jeg sier altid at jeg MÅ ingen ting. Det kommer som senskade fra vi var små. Da fikk vi stadig høre; du må ikke gjøre sånn, eller tenk på hva naboen sier, eller man må gå på besøk til en gammel tante, selv om tante sa ti still og sitt stille. Eller man bare må ...... for det gjør alle andre. Det er sikkert derfor jeg har blitt som jeg er. Bryr meg ikke om hva andre mener og jeg MÅ INEGNTING, dermed basta.

Det er vel ikke helt sant at jeg ikke bryr meg om hva andre sier. Det er enkelte ganger jeg føler meg litt på tynn is og prøver å gjemme meg bort, men det hører nok til skjeldenhetene.
Huff da, dette ble nok litt rotete, men jeg har advart om at det er mye rart som svirrer oppi topplokket, og noen ganger lyder ting veldig logisk og klart i hodet mitt, men også bare der.

Nå høres det nesten ut som jeg har hatt det helt forferdelig i oppveksten , men det er ikke sant. Jeg hadde det vel verken bedre eller dårligere enn de fleste andre. Jo forresten , jeg haddde det bedre enn gubben, for han fikk ikke se kruttrøyk på tv, ennå han er 2 år eldre enn meg. Thi, hi.
Ikke det at jeg kan huske noe handling far serien, bare Festus og han red på et esel.

Nei, nå tror jeg at jeg må gå å legge meg, og glede meg til imorgen. Da skal jeg på Vampkonsert. Og det kan jeg jo blogge om imorgen :o)

Har'u føner?

Lillesøsta mi ringte idag og spurte om jeg hadde føner. Tja, jeg tror jeg har en som mellomsøstra har lagt igjen på badet i kjelleren. Jeg har ikke tid til å bruke en føner. Det tar lang nok tid å dusje og kle på seg om en ikke skal føne håret itillegg, og hva er vitsen? Jeg har prøvd et par ganger når jeg skal bort å være fin. Føner og føner, får skikkelig fin sveis. Men jeg kommer nesten ikke ut av døra før det henger rett ned igjen. Har linjal krøller ser'u.
En gang prøvde jeg å holde alt på plass med hårlakk. Og ikke bare litt heller for det holder ikke. Nei, en god boks med spray må til for å holde alt på plass. Blir nesten som Eli Hagen frisyre :o/ Fordelen er at frisyren holder hele kvelden, men ulempen er at når du våkner dagen etter med halvparten av hårmanken knekt. Alt for skjønnheten....
Nei ikke denne jenta, nei. Håret blir tørt uten føner, og lillesøs er enig med meg, så hun eier ingen føner.

Hvorfor dette kom opp nå, var at hun var på IKEA igår og shoppa. Og skulle imorges blåse opp innmaten til en nyinnkjøpt skilpadde til poden.
Opp med alle deler og der stod det; blåses opp med en hårføner???????? Mulig den som kom opp med den patenten ikke har hørt om at det ikke er alle som er i besittelse av en slik gjenstand. Men troddeat dette er en av de tingne som man anser at "alle" har i hus. Men vi er ikke helt som alle andre. Noe vi har blitt minnetpå titt og ofte av opphavet; hvorfor gjør ikke dere som den og den, se på .......... hvor flink.. bla, bla, bla.
Men heldig for lillesøs hadde den mellomste søstra mi lagt igjen en føner engang, for å være sikker på at det var en her når hun trengte det. (Hun er nemelig mer som alle andre)
Så det endte med at lillesøs putta poden og en heller hengslete skilpadde i bilen og kom på besøk. Skilpadda ble fylt med passe mengde luft fra føneren og falt i smak som tromme, både av poden og kusina.

Musikkantenes vårslipp

Da er det vår, helt sikkert. Og snart 17. mai.
Idag var det store opplevelser pågang i skolekorpset. Musikantene i hovedkorpset var ute på sin første marsjøvelse, og det er en opplevelse av de helt store.
Først er det oppakking av innstrument og tilpassing av sæler, noteklyper, noter og solbriller. I det hele tatt mye styr. Det er veldig viktig for store jenter at de tar seg godt ut, ser kule ut. For gutta betyr ikke dette så mye.
Så kommer det jeg synes er det morsomste med vårens første marsjering, og det er da de for første gang denne sesongen skal starte samtidig, alle med venstre ben og høyre arm frem. På signal fra trommene. Og jeg ble ikke skuffet iår heller. Alle stod stramme å ventet på signalet, og da det kom satte alle et bein frem, men det var litt ymse hvilket, og det kom overhodet ikke på likt. Nei det så mer ut som en noe uryddig dominorekke som ramla i utakt.
Men etter etpar, fem starter kom det seg noe. Da var det på tide å spille samtidig som de gikk, og for de som ikke har prøvd, det er ikke like lett som det ser ut når HMK Garde er ute å spaserer. De kom igang med spillingen, ikke dårlig, men heisan, der for en baryton i en annen retning enn resten. Han glemte å svinge.
Det å stoppe på likt er heller ikke enkelt. Det som egentlig skal skje er at det får et signal, teller et skritt med høyre ben, så et skritt med venstre ben for så å sette høyre ben inntil vestre og der står man, støtt som fjell. Letter sagt enn gjort, både det å telle rett, og stoppe brått. Deter ihvertfall ikke enkelt dersom man ikke går med samme ben som alle de andre.
Så det hele ender i et fantastisk skue med stopp i utakt. Med dertilhørende ustøe kropper.

Den andre store opplevelsen er er de små håpefulle som hadde tatt med sine foreldre for å finne et instrument de kunne passe til. Vi parkerte foreldrene med korpsets formann og sitt styre, mens vi andre tok med oss de små i et annet rom for å prøve instrumenter. Det oste av forventning i hele rommet, og alle så med trill runde øyne på de blanke horna. På spørsmål fra oss hva de ville spille, hadde de fleste jentene ønske om å spille fløyte, og selvføgelig var det noen som ville spille trommer.
Så, etter en introduksjon av instrumentene slapp vi de løs, det skulle blåses og tutes. Og jeg skal si det ble lyd, ja. Ikke mye vi kunne forbinde med musikk, men en og annen lyd kunne minne om en tone. Og noen lyder kunne vi kanskje bestemme hvilket instrument de var laget på.
Da de i etterkant ble spurt om de hadde funnet et instrument de likte, hadde de fleste klare tanker om hva de ville spille.
En mor sa iforkant at jo, datteren ville spille fløyte, og datteren var enig. Helt til hun fikk prøve en trombone. Det ble favoritt. Den er ca ti-tolv størrelser større enn en fløyte, så mor ble noe betenkt.
Det satt en fornøyd gutt sammen med sin far, og jeg spurte om han hadde funnet et instrument han likte. Han kikket opp på meg med store smilende øyne å sa bestemt; TUBA.
Det kan bli interressant, gutten var nemmelig på størrelse med selve tubaen.

Jaktsesongen er offisielt åpnet

Ja da er årets jaktsesong igang. Lurer du på hvilken? Det er ikke jakta på sola eller noe annet vårlig, nei det er musejakt. Katten sin musejakt.
Ikveld kom pus inn med årets første mus, ennå levende.
Jeg hadde glemt iløpet av vinteren hvordan dette var, og hadde igrunnen håpet at pus hadde vokst fra musejakt. Men det er vel i overkant optimistisk å tro at en katt vil slutte å jage mus.
Vel , inn kom pus med mus og denne gangen var det far som måtte trå til. Bevæpnet med en tom brusflaske og tørkepapir, nærmet han seg forsiktig.
Pus hadde sluppet musa og satt bare å stirret på den.
Musa så far komme, og løp ut mot gangen med både pus og far i hælene. Men måtte gi tapt da den hadde forvirret seg inn i et hjørne.
Da senket far flasken over musa og med papiret i hånden, fikk han tak i den.
Da var det slutt for det takk for seg for musa.
Pus var ikke veldig fornøyd med at far overtok bytte hennes, så hun for ut igjen.
Kanskje hun ikke tar med flere inn på en stund.......................................

Bilkjøring og annet

Da jeg kjørte hjem fra musikken idag kom jeg bak en bil som antagelig hadde fått nytt blinklys og ville vise det fram. Jeg kan ihvertfall ikke komme på en annen grunn til at denne bilen bruke det i tide og utide.

Når det står et skilt ved veien som viser en bred strek i bue med en tynnere strek som går rett ut fra midt på buen, betyr det at hovedveie svinger, men at det går en sidevei inn på den. Det som forundrer meg er at mange tror de må blinke rundt svingen. Hvorfor føler de denne trangen til å blinke i et kjør? Er det noe de lærte på kjøreskolen? Lærte jeg det?
Kan jeg ikke huske, men det er mye jeg ikke husker fra skolen, enten det er snakk om kjøreskole eller annen skole. Ikke for det at jeg ikke har lært noe, men det faget jeg var aller best i var friminuttet, det var så innmari sosialt. Da jeg gikk på musikklinja i Sandvika, var vi igjen etter skoletid for å øve, men det var kjempevanskelig å komme seg inn på et av øvingsrommene for å stå der helt alene å spille, når det var andre som satt ute å hadde det sosialt.
Jeg kunne gå glipp av noe, og det er ikke bra.

Idag på musikken når vi skulle spile Chic Corea, hadde jeg kanskje fått med meg alle fortegna dersom jeg hadde stått å øvd skalaer opp og i mente. Men da hadde jeg ikke hatt det så mye morro på skolen, så det kan jeg leve med.

Har gjort ingenting :o)

Idag har jeg ikke gjort noen ting. Tror jeg.... Har ihvertfall bare gjort det jeg ville, .......nesten.
En drøy time jobb tidlig i formiddag. Det hadde jeg egentlig ikke lyst til, men det var greit allikevel. Jeg har vasket opp og ryddet, funnet frem til bordplatene etter besøket igår. Veldig hyggelig med gode venner på besøk, og spesielt når de unge velger å ta med seg kjæresten og tilbringe lørdagskvelden sammen med oss godt voksne. Jeg blir varm om hjertet av sånt.

I ettermiddag gikk jeg en tur i det fine været, og jeg lurte på om det var rett nabolag jeg gikk i. Har du sett........Det var mennesker i nesten alle hagene.
Ikke vet jeg hvor de kommer fra. På de rundturene jeg har gått før har jeg nesten aldri møtt mennesker.
Så, da bor det altså folk i alle husene........ Sikkert et tegn på at det snart er sommer.
Det minner meg litt om den tiden jeg bodde på Tjøme. Vinterstid så vi nesten ikke mennesker, og på sommeren kom man nesten ikke frem, vasset i folk overalt.
Men vi tåler det meste bare det er sol og fint vær :o)

Jeg pratet med naboen idag også, har heller ikke gjort det på en veldig lang stund.
Jeg gikk ut, og på gårdsplassen til naboen stod det en fremmed dame, trodde jeg. Denne dama vinket og ropte på meg. Og gjett hvem det var, joda det var nabofrua........ups. Kanskje jeg kan unskyldes????? Tror ikke det, sola lyset ikke rett i øya, så den var ikke til hinder, selv om den var litt sterk.
Men når sant skal sies hadde hun skiftete hårfarge fra blod til mørk brun, og det er litt av en overgang. Sånn helt plutselig

Konklusjonen for idag er at det er vår. Masse nystrigla hager i nabolaget. Ikke min da, jeg har jo gjort ingenting idag.

Neste helg..............

Spinning og dugnad

Jeg hadde ikke tenkt å spinne idag, men da jeg våknet i morges, kjente jeg at jo, i dager en fin dag å spinne. Og det var ikke fordi jeg hadde så mye tid jeg skulle slå ihjel (siden det er lørdag) for det er nok av hendelser idag, men fordi jeg hadde lyst.
Spinning skulle igrunnen vært delt ut på blå resept til alle (spesielt spinning med Veronica) og kanskje en dose dugnad også. Da har du pleie for både kropp og sjel.

Da jeg våknet og bestemte meg for at det ble spinning idag, kjente jeg at jeg ble glad. Men jeg fikk også lettere panikk, tenk om det var fullt. Jeg hadde 2. påskedag friskt i minne. Var på plass ca et kvarter før timen startet, men det var smekk fullt av folk der. Krise.
Men idag var det ikke så mange med dårlig samvittighet....Det var plass.

Som jeg nebte over her, spinning med Veronica skulle vært på blå resept, i tillegg til trening av kroppen spilles gladmusikk og artige kommentarer sitter løst. Så idag når timen var ferdig var jeg høyrød i ansiktet, våt av svette og full av endorfiner. Nesten så latteren boblet over.
Da passet det jo fint å fortsette med dugnad. Det er jo slik at man kan ikke drive et korps uten dugnadsinnsats. Og idag var det lopperydding på klubbhuset.
Det er vel såvidt klubbhuset overlevde vinterens snømengde. Taket har fått seg en en fin buegang, det er bare det at buen er feil vei. Vi fikk god tid til å studere taket, for det kom ikke mange å leverte lopper, men sosialt er det alltid på dugnad.

Men nå må jeg hive meg i dusjen for vi har bedt huset fullt ikveld, og jeg må handle litt først.
De største hybelkaninene fanget jeg før jeg satte meg til å blogge og resten for bare være. Mulig jeg putter en mopp på magen tl nevøen min, han er 11 mnd og veldig kjapp til å åle seg rundt. Da hadde det blitt fint her.........:o)

Trøtt....

Jeg ser at det er ikke like lett å blogge i en travel hverdag, som når det er ferie. Men det kan vel hende jeg får lira av meg noen setninger.

Idag er det torsdag og det betyr at det snart er helg, og at det er øvelse i skolekorpset. Det tar på så sent i uka. 25 små musikanter som alle skal bare og noen foreldre som også skal bare... Jeg føler meg alltid helt tom torsdag kveld.Jeg sitter her med et tomt blikk i øya, øresus og kaos i hue (det ser dere kanskje på hva som kommer ut). Nå er det klargjøring til marsj sesongen og ny rekruttering. Kanskje ikke det smarteste å gjøre samtidig, men iår ødela påsken for oss. Men alt går. Tirsdag formiddag skal jeg på en av byens skoler og prøve å lokke noen små inn i musikkens gleder. Ikke mindre enn tre klassetrinn......Hjælpe meg, det skal bli spennende å se om jeg klarer å fange og holde oppmerksomheten til så mange unger. Men, den som intet våger, intet vinner :o)
Vel, dette er ikke før på tirsdag. Idag var det graving i arkivet etter marsjer, mens dirigenten stod å trippa utolmodig.
Korpsleder og noteansvarlig, to svimle damer som sammen skulle kopiere og ditribuere de fremgravde notene. Dette innebar å håndtere en tilårskommen kopieringsmaskin, som lekker toner og drar dobbelt med ark igjennom. Litt av et kaos.
Men vi er klar for marsjøvelse neste torsdag, og det er et kappitel for seg. Det skal dere få mere av i neste uke.
Men nå er det på tide å hilse på Ole Lukkøye. Imorgen er det siste dag før det endelig er helg igjen.

Se alltid lyst på livet............

Jeg føler litt press nå, kjenner jeg. Hadde egentlig lyst til å skrive noe morsomt, noe å humre litt av. Men idag er det tungt. Det la seg formelig en mørk sky over meg da jeg kom på jobb, og der henger den ennå.
Og ikke har jeg en mor som sier at jeg skal se lyst på livet, slik som Lillebjørn Nilsen har. Det er synd på meg................skal jeg fortsett å synke ned i selvmedlidenheten og tungsinnet tro? Eller finnes det et botemiddel for dette?

En gang for noe over 20 år siden, da jeg var ung og delte leilighet med en venninne, leide vi alltid filmer som var kjempetriste. Da fikk vi grini alt det triste ut av kroppen iløpet av en boks med klinex og et par timer.
En ettermiddag vi var ganske utafor, leide vi en film som heter "who will love my children" (Jeg begynner nesten å grine bare ved å nevne den).
Denne filmen er basert på en sann historie om en familie på 50 tallet, som består av mor, far og 5-6 barn. Mor får brystkreft og skjønner at hun ikke vil overleve. Far er periodedranker, så mor er sikker på at han ikke vil få beholde barna. Hun kjemper mot systemet og finner frem til fosterhjem til barna før hun dør.
Trøste å bære, det er noe av det tristeste jeg har sett og vi tuta og grein.
Men det hjalp å få alt ut av systemet.

Så noen dager senere fant vi på sjakktrekket at denne filmen skulle vi se sammen med en tredje venninne, og siden vi hadde sett den før så kunne vi kose oss over at hun grein.............ere mulig. Vi fant frem klinex-boksen og ga henne den med et flir, og sa at denne kom hun nok til å få bruk for.
Resultatat var jo at siden vi hadde sett filmen før, begynet vi bare å grine før de triste scenene, og måtte kaste oss over klinexen vi så hovmodig hadde gitt henne, for vi visste jo hva som kom. Men, vi fikk da enda mer ut av systemet.

Og se, der lysna det over hodet mitt gitt. Smilet kom frem bare ved å tenke på historien. Deilig......
Men jeg er sikker på at dersom jeg hadde sett filmen igjen idag hadde jeg tuta like mye.

Men nå skal jeg kose meg litt til med gamle minner, og så skal jeg reise ut å spille pent på saxofonen min :o)

Jeg burde...............

Jeg burde..... er en uting å si. Hva kommer det av at vi stadig sier jeg burde gå ut i sola, eller jeg burde ha tørket støv. Det at man bruker ordet burde, viser at man lever etter andres standarer, eller hva andre mener er rett handling. Ved å si at jeg burde gå ut i sola sier jeg vel egentlig at siden det er sol, er det vanlig at man går ut å nyter den. Eller dersom jeg sier at jeg burde ha tørket støv, men..................
Det finnes ikke noe burde, og hva slags ord er det egentlig?
Si det høyt, hør hvor rart det lyder.
Vel, i ordboka står forklaringen; noe som forventes å være tilfelle. Altså noen andre, eller en felles oppfatning av normalt, ligger bak ordet. Det bekrefter at vi da kan knytte ordet burde og dårlig samvittighet sammen. Men hvem er det som bestemmer hva som er normalt, jo det er deg selv, ingen andre.

Dersom sola skinner ute, kan du velge å si at ja, jeg ser sola skinner, men jeg har lyst til å se en fim, uten å få dårlig samvittighet. Dersom du registrerer noen hybelkaniner, tenker du kanskje jeg burde tørke litt støv. Hvorfor burde du det? Enten tørker du støv eller du lar det være, alt etter hva du føler for. Har du ikke lyste til å fange hybelkaniner så lar du det være. Ingen har dødd av det, de angriper ikke. Og dersom det kommer noen på besøk som blir plaget av det, får det heller fange dem selv.
Jeg har sluttet å si jeg burde rydde, vaske eller andre huslige ting, jeg gjør det eller lar det være. Jeg har ikke støv på hjernen og det er helt greit.

Men når det kommer til øving på saxofonen er jeg ikke der ennå. Jeg sier fremdeles jeg burde ha øvd litt. Men jeg gjør det ikke. Jeg syns det er kjedelig. Men jeg sier allikevel at jeg burde ha øvd. Det er ikke fordi de andre sikkert mener det hadde vært en god ting å gjør, men fordi jeg vil være god, det er bare det at jeg er nok for bedagelig anlagt, eller kanskje jeg ikke vil nok. Heldigvis for meg er det mye jeg kan ta på ren rutine.


Tilbake til ordet burde, det skulle vært fjernet fra ordforrådet vårt på samme måte som dårlig samvittighet skulle vært slette fra følelsene våre. De er bare til skade for sjelen.
Og forresten er det er en ting til vi kan kvitte oss med mens vi er igang, og det er at man må jo. Man må besøke en gammel tante eller at man må stryke sengetøyet. Det er bare tull............ Man må ingenting.

Ere mulig...............

Jeg vet at jeg ikke skal bli irritert over uvesentlige ting, men det er lettere sagt enn gjordt.
I går kveld, på siste sapperunden før jeg skulle i seng, kom jeg over et program med ekteparet Beckham. Dette minnet meg på en artikkel om Victoria på VG nett i rett før påske. Der stod det å lese at Victoria har fått flere rynker, og derfor mener hun ser flere år eldre ut. Dette fordi hennes mann er utleid fra LA Galaxy til en eller annen europeisk klubb, og det er forferdelig slitsomt for fru Beckham.

Det bobler i meg når jeg leser dette. Hvordan er det mulig at dette er ditt største problem? Spesielt siden du har barn, da får du jo en rynke levert sammen med barnet, en bekymret rynke. I tillegg får du flotte smilerynker rundt øynene, spesielt dersom du er en lystig person som ler mye. Hele livet ditt setter spor i ansiktet, så dersom du ikke har rynker vil jeg si du ikke har levd.
Men, det er sikkert slitsomt å ha en mann som pendler. Han er borte over langtid, får ikke tatt del i de hverdagslige syssler som lekser, fritidsaktiviteter, klesvask og matlaging. Det er ingen å dele dette med, og det kan nok være slitsomt. Spesielt med full jobb ved siden av. Stopp en halv, det er Victoria Beckham vi snakket om, ikke fru Nilsen oppi gata. Fru Beckham sitter nok ikke igjen med all den jobben alene, hun har sikkert ikke full jobb (hvis ikke det å ta seg ut er fulldagsjobb, det vet jeg ingentig om) Men det er allikevel fru Beckham det er synd på ikke fru Nilsen. Fru Nilsen lever livet med alle gleder, sorger, skuffelser, bekymringer (og for mange også reddseler) det består av.

Nei, jeg er ikke misunnelig på Victoria Beckham (kanskje litt på formuen), men jeg ville ikke byttet for alt i verden.

Underveis

Ja da har jeg kommet gjennom natta etter min første blogg. Og det var ikke lett, jeg hadde nerver som lå utenpå huden, nesten fyllenerver. Ikke at jeg har hatt så mye av det, men til gjengjeld trenger jeg ikke drikke for å få slike nerver. Jeg har en stygg uvane at jeg tenker igjennom hva jeg har sagt og selvfølgelig kommer jeg altid til den konklusjon at det jeg sa ikke var det jeg burde ha sagt. Men slikt må man regne med når ordene glemmer å sjekke med hjernen før de raser ut av munnen.

Nå er jeg heldigvis, ?, født i tvillingens tegn så selv om jeg har "fyllenerver" ofte over det jeg sier og gjør, så bryr jeg meg ikke om hva folk sier. Det er skikkelig Ole Brumm å være tvilling, ja takk begge deler.

Det er vel derfor jeg kaster meg ut i dette igjen idag.


Men det jeg har på hjertet idag er trening. ....
Jeg har vært på spinning :o) , og det er over et halvt år siden sist. Deilig. Så selv om det er sol ute er det vel verd å bruke litt over en time innendørs.


Jeg var veldig spent, men hadde bestemt meg igår, at selv om ingen ble med meg skulle spinne.
Det ble til at jeg dro alene, men det går bra så lenge ikke alt annet er nytt.

Min første tanke var at her er det bare å stålsette seg, for vondt i rompa får jeg sikkert halvveis, og kneet er blitt noe knirkete etterhvert så da er det bare å lukke øya og følge musikkens rytmer. Det gikk over all forventning, jeg så for meg lange sletter og bratte bakker, mens jeg hele tiden kjente rytmen i musikken og slett ikke kjente noe til kneet eller den forventede smerten i rompa. Ikke før det var ca fem minutter igjen, da kommer det som kastet på. Det verker så man har bare lyst til å kaste seg i bakken å hyle. Men slikt gjør man ikke, selv om det hadde vært gøy å prøvd å prøvd en gang.

Da er jeg ihvertfall undeveis, både med trening og blogging. Så får vi se hva annet som skjer..
Det viktigste å ha med seg når noe skal endres er hode, og at man gjør det for egen del ikke for noen andre.

Så nå er det ut i solen, opp i trærne (så sprek er jeg ikke ennå) og sprik med tærne.
Ha en fortsatt fin dag :o)

Min første blogg

Jeg vet ikke om det er dette påsken handler om, men jeg ble inspirert til å prøve noe nytt og spennende. Og om sant skal sies, ganske skummelt. Har jeg noe i mitt hode som andre bryr seg om? Vel nå har jeg ganske mye rart som foregår i mitt hode, og da kan det vel kanskje forekomme at det er noe der det er verdt å dele. Vel tilbake til inspirasjonen, og inspiratoren. Jeg leste en blogg her om dagen skrevet av en arbeidskollega av meg, og måten hun skriver på gjorde at jeg fikk lyst til å prøve dette selv.
Vel, nå er jeg en voksen dame, ihvertfall når vi ser på fødselsåret mitt, og det er ikke alltid like lett å staret med noe nytt. Men siden jeg er over førti, og har ønske om å endre endel ting i livet er det bare å hive seg ut i det.

Det jeg ønsker å oppnå med denne bloggen er å ta meg tid til å tenke gjennom dagens hendinger og ikke minst gjennoppleve flotte, minneverdige hendelser.

Som denne opplevelsen:
Rett før påske hadde vi vårkonsert med skolekorpset. Det er hos oss som i mange skolekorps, dårlig med medlemmer. Hovedkorpset består av 23 herlige barn/ungdommer, som heldig for oss er fordelt jevnt over nesten alle instrumentgrupper, så det låter bra når alle er på plass.
Det som var viktig var å få disse unge til å ta eierskap i konserten, for å yte best mulig, men også for å få de til å møte opp på alle øvelsene før konserten. Fremgangsmåten vi valgte var at de selv skulle være konfransier og komme med innspill på hva denne konserten skulle inneholde, slik at defølte at dette var deres konsert.
Dette gikk bra, de formelig boblet over av kreative gjennomførbare og ikke så gjennomførbare ideer. Alle som ville fikk stå frem og introdusere. Og jeg må si det ble en herlig konsert. Jeg var kjempestolt. Med svulmende hjerte, klump i halsen og tårer i øynene kunne vi ta påskeferie.

Vel, dette var et famlende første forsøk. Jeg tror det ga mersmak