Se alltid lyst på livet............

Jeg føler litt press nå, kjenner jeg. Hadde egentlig lyst til å skrive noe morsomt, noe å humre litt av. Men idag er det tungt. Det la seg formelig en mørk sky over meg da jeg kom på jobb, og der henger den ennå.
Og ikke har jeg en mor som sier at jeg skal se lyst på livet, slik som Lillebjørn Nilsen har. Det er synd på meg................skal jeg fortsett å synke ned i selvmedlidenheten og tungsinnet tro? Eller finnes det et botemiddel for dette?

En gang for noe over 20 år siden, da jeg var ung og delte leilighet med en venninne, leide vi alltid filmer som var kjempetriste. Da fikk vi grini alt det triste ut av kroppen iløpet av en boks med klinex og et par timer.
En ettermiddag vi var ganske utafor, leide vi en film som heter "who will love my children" (Jeg begynner nesten å grine bare ved å nevne den).
Denne filmen er basert på en sann historie om en familie på 50 tallet, som består av mor, far og 5-6 barn. Mor får brystkreft og skjønner at hun ikke vil overleve. Far er periodedranker, så mor er sikker på at han ikke vil få beholde barna. Hun kjemper mot systemet og finner frem til fosterhjem til barna før hun dør.
Trøste å bære, det er noe av det tristeste jeg har sett og vi tuta og grein.
Men det hjalp å få alt ut av systemet.

Så noen dager senere fant vi på sjakktrekket at denne filmen skulle vi se sammen med en tredje venninne, og siden vi hadde sett den før så kunne vi kose oss over at hun grein.............ere mulig. Vi fant frem klinex-boksen og ga henne den med et flir, og sa at denne kom hun nok til å få bruk for.
Resultatat var jo at siden vi hadde sett filmen før, begynet vi bare å grine før de triste scenene, og måtte kaste oss over klinexen vi så hovmodig hadde gitt henne, for vi visste jo hva som kom. Men, vi fikk da enda mer ut av systemet.

Og se, der lysna det over hodet mitt gitt. Smilet kom frem bare ved å tenke på historien. Deilig......
Men jeg er sikker på at dersom jeg hadde sett filmen igjen idag hadde jeg tuta like mye.

Men nå skal jeg kose meg litt til med gamle minner, og så skal jeg reise ut å spille pent på saxofonen min :o)