Musikkantenes vårslipp

Da er det vår, helt sikkert. Og snart 17. mai.
Idag var det store opplevelser pågang i skolekorpset. Musikantene i hovedkorpset var ute på sin første marsjøvelse, og det er en opplevelse av de helt store.
Først er det oppakking av innstrument og tilpassing av sæler, noteklyper, noter og solbriller. I det hele tatt mye styr. Det er veldig viktig for store jenter at de tar seg godt ut, ser kule ut. For gutta betyr ikke dette så mye.
Så kommer det jeg synes er det morsomste med vårens første marsjering, og det er da de for første gang denne sesongen skal starte samtidig, alle med venstre ben og høyre arm frem. På signal fra trommene. Og jeg ble ikke skuffet iår heller. Alle stod stramme å ventet på signalet, og da det kom satte alle et bein frem, men det var litt ymse hvilket, og det kom overhodet ikke på likt. Nei det så mer ut som en noe uryddig dominorekke som ramla i utakt.
Men etter etpar, fem starter kom det seg noe. Da var det på tide å spille samtidig som de gikk, og for de som ikke har prøvd, det er ikke like lett som det ser ut når HMK Garde er ute å spaserer. De kom igang med spillingen, ikke dårlig, men heisan, der for en baryton i en annen retning enn resten. Han glemte å svinge.
Det å stoppe på likt er heller ikke enkelt. Det som egentlig skal skje er at det får et signal, teller et skritt med høyre ben, så et skritt med venstre ben for så å sette høyre ben inntil vestre og der står man, støtt som fjell. Letter sagt enn gjort, både det å telle rett, og stoppe brått. Deter ihvertfall ikke enkelt dersom man ikke går med samme ben som alle de andre.
Så det hele ender i et fantastisk skue med stopp i utakt. Med dertilhørende ustøe kropper.

Den andre store opplevelsen er er de små håpefulle som hadde tatt med sine foreldre for å finne et instrument de kunne passe til. Vi parkerte foreldrene med korpsets formann og sitt styre, mens vi andre tok med oss de små i et annet rom for å prøve instrumenter. Det oste av forventning i hele rommet, og alle så med trill runde øyne på de blanke horna. På spørsmål fra oss hva de ville spille, hadde de fleste jentene ønske om å spille fløyte, og selvføgelig var det noen som ville spille trommer.
Så, etter en introduksjon av instrumentene slapp vi de løs, det skulle blåses og tutes. Og jeg skal si det ble lyd, ja. Ikke mye vi kunne forbinde med musikk, men en og annen lyd kunne minne om en tone. Og noen lyder kunne vi kanskje bestemme hvilket instrument de var laget på.
Da de i etterkant ble spurt om de hadde funnet et instrument de likte, hadde de fleste klare tanker om hva de ville spille.
En mor sa iforkant at jo, datteren ville spille fløyte, og datteren var enig. Helt til hun fikk prøve en trombone. Det ble favoritt. Den er ca ti-tolv størrelser større enn en fløyte, så mor ble noe betenkt.
Det satt en fornøyd gutt sammen med sin far, og jeg spurte om han hadde funnet et instrument han likte. Han kikket opp på meg med store smilende øyne å sa bestemt; TUBA.
Det kan bli interressant, gutten var nemmelig på størrelse med selve tubaen.